Deltakerdemokrati – hvorfor, hvordan?

Alternativet til en autoritær og udemokratisk nyliberalisme kan ikke være autoritært.

Den brasilianske byen Porto Alegre har de siste årene vært verdens fremste utstillingsvindu for deltakerdemokrati, og da særlig deltakende budsjettering. Det har oppstått et gryende nettverk av aktivister for innføring av deltakende budsjettering i Nord-Amerika og Europa som ønsker å lære av Latin-Amerika.

HVORFOR DELTAKERDEMOKRATI?

Ifølge Carol Pateman’s moderne klassiker om deltakerdemokrati, så er siktemålet å sette individer i stand til ’å utøve maksimal kontroll over sine liv og omgivelser’(Pateman, 1970). Hilary Wainwright (2003) går videre og mener at dette siktemålet må bygge på et mer presist menneske- og kunnskapssyn. Wainwright påstår at en viktig inspirasjonskilde for nyliberalismen ligger i filosofen Friedrich von Hayek’s kritikk av «den allvitende staten» som tror den kan regulere alt til beste for alle. Kritikken rettet seg ikke bare mot sovjetkommnismen, men også mot sosialdemokratenes tro på statsdrift og statlig regulering. I sitt essay fra 1948, «The Use of Knowledge in Society», anfører von Hayek at det meste av samfunnets aktiviteter bygger på skjult eller taus kunnskap – kunnskap som ikke kan kodifiseres og samles opp på toppen av et samfunns- eller statshierarki. Denne kritikken er Wainwright enig i.

Den dype uenigheten oppstår rundt spørsmålet om hva som er alternativet til et teknokratisk, ovenfraned styre. Hayek mener løsningen er mest mulig frihet til den økonomiske entreprenøren, det vil si den næringsrivende privatkapitalisten. Wainwright mener dette er et uttrykk for individualistisk og elitistisk dogmatisme. Hun hevder at skjult kunnskap ikke er individuell, men i sitt vesen basert på felleskap av mennesker med utfyllende kunnskap. Derfor er det fellesskapene av alle de som vet hvor skoen trykker – vanlige folk, arbeidere med ulike typer formell kompetanse – som bør få mer ’frihet’ og følgelig mer makt i samfunnet. Det er oppgaven for et nytt «deltakervenstre» å gi folks hverdagskunnskap høyere status, og å demokratisere den kunnskapen som ikke er tilgjengelig for folk flest.

STRATEGIER FOR DELTAKERDEMOKRATI

Strategier for deltakende demokrati må ifølge Wainwright bygge på hverdagspraksis, på nedenfraog- opp erfaringer. Slik praksis har særlig vært utviklet i Brasil, anført av Porto Alegre og fulgt opp av en rekke større latin-amerikanske byer som Montevideo, Lima, Caracas, Ciudad de Mexico (Chavez & Goldfrank, 2004).

Det strategiske hovedgrepet er å åpne opp lokalpolitiske beslutningsproseser (i kommuner og andre offentlige enheter) for direkte deltakelse fra befolkningen. Det er spesielt strategisk å åpne økonomistyringen – det vil si budsjettet – for direkte deltakelse. Slik deltakende budsjettering (DB) dreier seg om, ifølge Olívio Dutra som var borgermester i Porto Alegre da DB først ble testet ut, «å reise politisk bevissthet om økonomisk makt på ethvert nivå». DB øker folks fi nansielle kunnskap («economic literacy»). Poenget er å sprenge den konvensjonelle forvaltningspraksisen som på gode dager tar befolkningen med på «råd». I stedet skal befolkningen ha reell makt til å ta egne beslutninger og å kontrollere andres (politikere og byråkraters) beslutninger, hele året.

I byer hvor en har latt dette skje, har en raskt erfart at den sosiale effektiviteten til offentlige tjenester blir økt, en får omfordeling av ressurser til fordel for de fattigste, og korrupsjonen blir bortimot eliminert. Med andre ord: Godt styresett! Nasjonale og internasjonale massemedier skaper positiv publisitet rundt disse erfaringene. Forskningssentre og internasjonale organisasjoner som UNDP og Verdensbanken «oppdager» og applauderer fenomenet. Deltakerdemokratiske byer blir utstillingsvinduer for en ny måte å drive staten på. Dette inspirerer – og gir vind i seilene – til nye radikale regjeringsalternativer på delstats- og nasjonalt nivå. Mye av dette har ikke vært klart intenderte målsettinger, men positive bivirkninger. I strategiske termer har en lagt mer vekt på at deltakende budsjettering har skapt en ny form for offentlig makt, som verken er «stat» eller «sivilsamfunn», som gir folk større selvtillit, og som organiserer bred støtte bak kravet om utvidet offentlig virksomhet. Med andre ord: Deltakende demokrati er både et mål i seg selv og et middel til å slå markedsliberalismen og privatiseringskreftene tilbake.

FORHOLDET TIL DET REPRESENTATIVE DEMOKRATIET

Poenget er ikke å avskaffe det representative demokratiet, men å utfylle det slik at demokratiet samlet sett blir sterkere. Det representative demokratiet er bra fordi det sikrer en minimal men høy deltakelse i allmenne valg der de viktigste prinsippavgjørelsene foretas. Det deltakende demokratiet er bra fordi alle som ønsker å sette de overordnede prinsippene ut i livet, kan få være med.

Poenget er ikke at alle skal delta hele tiden, men at alle skal ha retten til å delta når det passer en, heve stemmen og reise spørsmål, om de områder som interesserer en og som en vet noe om. For til enhver tid deltar bare et lite mindretall: I Porto Alegre deltok oppunder 1000 borgere det første året (1990); 4000 året etter, og nærmere 40 000 borgere ti år etter (Wainwright 2003:57). Med en befolkning på omlag 1.5 millioner har Porto Alegre etter mange år fått omlag fem prosent av sin voksne befolkning til å delta i deltakende budsjettering. Men utskiftningen av deltakere fra et år til et annet er stor. En spørreundersøkelse viste at nesten halvparten av befolkningen har deltatt, og svært mange deltar med par-tre års mellomrom. De som deltar er svært representative for befolkningen forøvrig når det gjelder kjønn, utdanning og inntekt. Blant de valgte delegatene, derimot, utgjorde kvinner 35 prosent, folk i laveste inntektsgruppe 33 prosent, mens de med lavest utdanning utgjorde 18 prosent. Dette er likevel en langt høyere representasjon av disse gruppene enn det en finner i de vanlige kommunestyrene (Baiocchi 2003a).

Deltakerdemokratiet fremmer offentlig innsyn i statens eller kommunens disposisjoner, og det bidrar til kreative løsninger på fellesskapets problemer. Det må derfor utformes systemer for åpen og «regelstyrt» folkelig deltakelse. Alt skal ikke avgjøres på allmøter, men allmøtene velger delegater som kan kalles tilbake. Delegatene vedtar reglene for deltakelse og beslutninger. Reglene og tid/sted for allmøtene må gjøres kjent for hele befolkningen. En ny form for «sjekk og balanse» oppstår i forholdet mellom de representative og deltakende demokratikanalene.

EKSEMPLET PORTO ALEGRE

Deltakende Budsjettering (DB) er utviklet i Brasil de siste 15 årene. Først og fremst i Porto Alegre, men også i andre byer styrt av Partido dos Trabalhardores (PT). Etter sigende praktiserer nå over 100 kommuner orçamento participativo, som deltakende budsjettering heter på portugisisk. Gjennom dette kan innbyggerne delta direkte i:

prioritering av kommunale investerings- og driftsmidler;
fordeling av midler innen en spesiell sektor (for eksempel sport, kultur og fritid);
fordeling av ’frie midler’ som ikke er øremerket på forhånd;
forvaltning av større prosjekter for spesifikke bydeler (for eksempel byfornyelse);

Bystyret/byrådets innflytelse på denne prosessen foregår gjennom (i) å definere klart hvilke aktiviteter og områder som skal bestemmes gjennom DB, samt (ii) å fastsette budsjettrammene for disse aktivitetene. Til å begynne med satte byrådet av kun noen få prosent av det totale investerings- og driftsbudsjettet; for det meste infrastrukturinvesteringer (veier, vann og kloakkrør, elektrisitet). Etter ti år var ca 15 prosent av budsjettet avsatt, og omfattet det meste innen investeringer (inkludert. skole og helse) samt driften av en del prosjekter (knyttet til blant annet digital teknologi og tiltak for arbeidsløse og bostedsløse). I Porto Alegre følger Deltakende Budsjettering en syklus på ett år: Først, i mars, arrangeres allmøter i hver av byens 16 distrikter. Disse stormøtene har vanligvis opp mot 1000 deltakere. De gjør tre ting: For det første, gjennomgang av iverksettingen av inneværende årets prosjekter og budsjett. Ansvarlige politikere og tjenestemenn stiller på disse møtene for å svare på innbyggernes spørsmål rundt prosjektene i distriktet. For de andre, avgjøre hvilke aktiviteter/omtråder som bør prioriteres neste år. For det tredje, valg av delegater som skal delta i de videre rundene for utforming av neste års budsjett. En velger delegater ut ifra hvor mange som har stilt opp på allmøtet. I tillegg kan nabo-, idretts og velforeninger, borettslag og andre organisasjoner velge sine egne delegater (også de som oftest proporsjonalt med oppmøtet på møter som er innkalt etter felles regler).

I de neste par-tre månedene møtes delegatene i hver bydel ukentlig eller hver fjortende dag. Parallelt med disse bydelsaktivitetene er det allmøter for hele byen som tar for seg bestemte sektorer eller temaer (for eksempel helse, skole, ungdom og fritid, kultur). Disse møtene velger sine egne delegater.

I juni vedtar delegatene i hver bydels- og temaforsamling sine prioriteringer og innstillinger. I tillegg velger hver forsamling to delegater til budsjettrådet, og får dermed status som rådsmedlemmer. Budsjettrådet er i full sving ut året, det vil si i seks måneder.

Budsjettrådets viktigste oppgaver er å forene kravene fra de enkelte distrikter med de tilgjengelige ressursene. I tillegg bestemmer de reglene for prosessene rundt deltakende budsjettering ett år framover. Her er det mye god læringsbasert innovasjon. Sist men ikke minst kommer de med krav til bystyret/byrådet om omfanget (av sektorer og aktiviteter) og størrelsen på deltakende budsjettering i året som kommer. Dette utgjør et viktig bidrag til mer prinsipielle diskusjoner rundt det kommunale demokratiet, og «konfliktene» mellom budsjettrådet og hele eller deler av bystyret dekkes tett av de lokale massemedier. Som følge av dette har deltakende budsjettering ekspandert til også å omfatte store deler av den kommunale driften, for eksempel innen skolesektor med ansvar for personalutgifter.

DELTAKENDE BUDSJETTERING I NORD

Dessverre har det i Nord-Europa til nå ikke vært gjort tilsvarende forsøk. Men her i Norge ble Aksjon Deltakende Budsjettering startet i 2004. Aksjonen organiserte et innbyggerinitiativ i Oslo, der de fikk over 300 underskrifter med krav om at deltakende budsjettering må utredes og utprøves. Etter en endring i kommuneloven må slike innbyggerinitiativ behandles av kommunestyret. I skrivende stund ser det ut som at Høyre-byrådet i Oslo er imot en slik utprøving, med henvisning til at det er nok rom fra før for innbyggernes deltakelse.

Følg med på nettstedet til Aksjon Deltakende Demokrati i Oslo; www.adboslo.org , og ta kontakt hvis du ønsker å ta et initiativ der du bor!

Einar Braathen er forsker, medlem av fagrådet i Attac Norge
og aktiv i Aksjon Deltakende Budsjettering i Oslo.

Referanser

• Allegretti, G. & C. Herzberg, 2004, El ’Retorno’ de las Carabelas. Los presupuestos participativos de América Latina en el contexto europeo. Briefing Series No. 2004/5, Amsterdam: Transnational Institute www.tni.org
• Avritser, L. and Navarro, Z., 2002, A Inovação Democrática no Brasil: o Orçamento Participativo, São Paulo: Cortes
• Baiocchi, G.P., 2003a, “Participation, Activism, and Politics: The Porto Alegre Experiment”. In : Fung, A. & Wright, E.O., Deepening Democracy. Institutional Innovations in Empowered Participatory Governance. London and New York: Verso
• Baiocchi, G.P., 2003b, Radicals in Power. Experiences from Brazil. London: Zed Books
• Braathen, E., 2004, ”Økonomisk demokrati”, Utveier, nr. 2
• Braathen, E., 2004, “Lær av Brasil: Deltakende Budsjettering”, KonturTidsskrift, nr. 10
• Bruce, I., 2004,The Porto Alegre Alternative. Direct democracy in action. London: Pluto Press.
• Chavez, D., 2002, “Porto Alegre, Brasil”. I Klyve, C.R m.fl (red.), Kampen for en stemme. Globalisering sett fra sør. Oslo: Attac Norge/Solidaritet Forlag. Engelsk versjon: www.sum.uio.no/research/democracy/network/Conferencepapers/Chaves1.pdf
• Chavez, D. & B. Goldfrank, 2004, The Left in the City. Participatory Local Governments in Latin America. London: Latin American Bureau / Transnational Institute
• Freire, P., De undertryktes pedagogikk. Oslo: Gyldendal (Fakkelbøkene. Oversatt fra am. utg.: Pedagogy of the oppressed, 1970.)
• Pateman, C., 1970, Participation and Democratic Theory. Cambridge: Cambridge University Press.
• Wainwright, H., 2003, Reclaim the State. Experiments in Popular Democracy. London and New York: Verso