Ressurser

Kontakt

En bedre verden er mulig

Spørsmålet om å demontere den globale kapitalens makt må begynne lokalt og nasjonalt i de viktige storselskapene. Nå må alle progressive bevegelser snarest reise krav om de ansattes og samfunnets styrerett i selskapene.

I debutnummeret hadde Jan Bojer Vindheim et innlegg som advarer mot ”raddis-suppe” og vil ha innspill fra ny-religiøse miljøer. Sjøl om jeg personlig mener at religion/overtro bidrar sterkt til å opprettholde uretten i verden, kan sjølsagt også innspill fra slike miljøer være nyttig. Som gammel marxist og som tidligere leder av både privat og kooperativ bedrift, erfaringene mine er at arbeidssituasjonen i samvirkebedrften er svært engasjerende og positiv. Til tross for at det har foregått og fremdeles foregår overgrep i land med samfunnsstyrt økonomi, må ikke barnet kastes ut med badevannet.

Bedriftsdemokrati

Visjonen om det økonomiske- og demokratiske velferdsamfunnet, der alle står likt som medeiere og beslutningstakere (også i produksjonslivet) er et sluttmål det er vanskelig å motsi. Sjøl om den overveldende del av produksjonsmidlene nå er i privat eie, er det ikke nødvendig å deprivatisere alt. Men virksomhetene må ikke ha som overordnet mål å skaffe eierne profitt, - de må bidra til å realisere samfunnsborgernes behov for å sikre seg sjøl og fellesskapet materiell- og sosial trygghet. Derfor kan ikke bare eierne ha styringsrett. I styrene i alle viktige selskaper må de ansatte sammen med det offentlige ha et avgjørende flertall av styremedlemmene. I småbedrifter og enkelte store familie- og grunderbedrifter er det naturlig og forståelig at eierne vil styre det de har bygget opp. Men i dagens dominerende storselskaper veksler eierskapet fra dag til dag, uten at verken de ansatte eller den enkelte småaksjonær egentlig vet hvem som er de reelle eiere

En stadig større del av aksjekapitalen eies i dag av ansiktsløse fond, der småaksjonærene ikke engang vet hva de eier. For disse er det raskprofitt og ikke langsiktighet som er utslagsgivende for deres krav til bedriftsledelsen. Direktører og styreledere skiftes ut på løpende bånd og den personlige tilknytningen til selve bedriftene blir minimal.

Politikernes ansvar

Under disse sterkt endrede eierforholdene og medfølgende usikkerhet for arbeidsplassene og stat/kommuneøkonomi, er tida overmoden for at Stortinget i samråd med arbeidslivspartnerne lager lover som sikrer de ansatte og det offentlige styreflertall. Dette vil hindre at eierne bare av profittomsyn flagger ut eller legger ned virksomheten, og dermed påfører hele samfunnet sosiale- og økonomiske skadevirkninger. Dette har også et humant aspekt ved å gi de ansatte trygghet.

Det store problemet er dagens politikere. Alt for mange er reine karrierejegere som sjelden har arbeidet i produksjonen og sett utbyttingsprosessen direkte. De fleste jobber i skoleverk og offentlig administrasjon, og utsettes for en kontinuerlig påvirkning fra spekulasjonskapitalen. Spørsmålet om å demontere den globale kapitalens makt må begynne lokalt og nasjonalt i viktige storselskaper. Attacs lokallag, fagforeninger og alle progressive bevegelser må snarest reise krav om de ansattes og samfunnets styrerett i de store selskapene. For eksempel kan et styre med 9 medlemmer bestå av 4 medlemmer fra eiersiden, 3 medlemmer fra de ansatte og 2 fra det offentlige. Et nytt forpliktende forslag er herved lansert.. Elendighetsbeskrivelser, fromme ønsker om at kapitalen skal få et menneskeligere ansikt, eller å bare å vente på den permanente verdensrevolusjonen, blir for lettvint.

Åge Fjeld Medlem av Moss Attac

VERN OM VELFERDSSTATEN

Landsmøtet i Attac Norge vedtok å gjøre kamp mot privatisering til en fanesak i 2004. Det betyr ikke at arbeidet med andre viktige saker er glemt. Attac arbeider videre for et rettferdig pensjonssystem, og arbeidet med WTO og GATS står fortsatt sentralt. Det fins ingen grunn til å skrinlegge kampen mot globalisering av markedsliberalismen.
        En rykende fersk ILO-rapport konkluderer med at den økonomiske globaliseringen har skapt store sosiale problemer. Inntektsgapet mellom de fattigste og rikeste land i verden øker og antall registrerte arbeidsledige og arbeidssøkende har passert 185 millioner.
        Når kampen mot privatisering likevel ble en hovedsak, skyldes det storkapitalens stormangrep på velferdsstaten og demokratiet og behovet for å moblisere en bred folkebevegelse mot denne utviklinga.
        Privatisering blir lansert som et gode som skal gi oss bedre og billigere tjenester. Det vi har erfart er at privatisering av offentlige tjenester som bomveier energi og vannforsyning har ført til en økning i daglige utgifter for alle som har blitt berørt.
        For oss i Norge kjenner vi best økning i utgifter til post og strøm. I enkelte land der drikkevannet er børsnotert har ikke fattigfolk råd å kjøpe reint vann. Store konsern har kjøpt opp rettigheter til vannressursene ikke bare i U-land men også i Europa. I Tyskland eier multinasjonale konsern store deler av vannkildene. Målet med oppkjøpet er maksimal profitt for eierne av virksomheten.
        Vi er alle kjent med økning av strømprisene og nettleia. For ett år siden var strømprisene årsak til at eldre mennesker og barnefamilier med dårlig råd fikk betalingsproblemer til tross for at de frøs seg gjennom vinteren. I dag vet vi at strømleverandørene tjente svært godt på denne kuldeperioden.
        Privatisering er ønsket om å overta fellesgoder for å oppnå privat fortjeneste. Innretninga av produksjonen dreies fra brukernes behov til aksjonærenes profitt.
        Det er alltid de fattigste som rammes hardest når tjenester flyttes fra fellesskap til marked. Demokratiske spilleregler settes på sidelinja. Politikerne toer sine hender og forklarer situasjonen med at ”slik er det bare”. Når børsens spilleregler styrer har demokratiet tapt.
        Derfor er kamp mot privatisering en hovedsak for Attac Norge 2004.

Bergljot Stokkan, Attac Hitra

Hva nå for globaliseringskonferansene?

En ny sosial bevegelse har utkrystallisert seg over hele verden rundt omfattende og dramatiske demonstrasjoner mot den globale pengemakta. Denne bevegelsen har mange stemmer. Her finnes kvinner og menn, gamle og unge, rike og fattige. I Göteborg som i Genova, i Seattle som i Quebec har demonstrasjoner samlet titusener av mennesker i gatene - et utrolig mangfold av personer og organisasjoner med høyst ulike innfallsvinkler.
        I et land som Norge er organiseringen av den nye bevegelsen i stor grad overtatt av den klassiske venstrefløyen. Mens gatemarkeringa mot Verdensbanken sommeren 2002 var preget av fantasi og mangfold, er de massive globaliseringskonferansene i Oslo preget av at gamle og velkjente problemstillinger presenteres av gamle og velkjente aktivister fra de gamle og velkjente organisasjonene.
        Noe av årsaken ligger selvsagt i de omfattende nettverkene og den breie erfaringa de gamle ml-erne og sv-erne har i å organisere slike ting på den gode, gamle måten. Noe må vi vel også tillate oss å legge på den sterke og hensynsløse maktviljen som er nedfelt i marxistisk ideologi og analyse. I stedet for å utvikle en bevegelse med appell utenfor de etablerte radikale miljøene, står Attac i fare for å bli enda en bokstavsekvens i den allmenne raddis-suppa.
        Dersom det skal bli en ny globaliseringskonferanse i Oslo må den anstrenge seg for å trekke inn andre grupper enn gamle og nye marxister. Her er det mange muligheter, la meg bare peke på to:
        1) Vi må strekke en hånd til kretsen rundt Oslo Byaksjon1 som har mange engasjerte medlemmer med forfriskende og provoserende synspunkter på globale spørsmål.
        2) Vi må trekke inn systemkritiske røster fra de spirituelle alternativmiljøene. Med det mener jeg ikke å åpne globaliseringskonferansene for aurafotografering og chakrate, men å slippe til nyreligiøse miljøer med synpunkter på sosial utvikling og global bevissthet. Internasjonalt sett er kanskje Starhawk2 den beste representanten for den åndelig baserte globaliseringskritikken. I Norge vil det være naturlig å kontakte Holistisk forbund3.
        Det kan sikkert også finnes mange andre deler av den breie bevegelsen for global rettferd som i dag ikke føler seg velkommen blant de ansiktsløftede marxistene i Folkets Hus.

Jan Bojer Vindheim
   www.vindheim.net

Noter
        1. www.oslobyforum.org
        2. starhawk.org, vindheim.net/myte/globalheks.html
        3. www.holisme.no

Vår felles framtid på Hitra

Er det grunnlag for framtidig bosetting i utkantkommunen Hitra? Fra gammel tid har fiske og landbruk vært hovedlevevei. I dag har mange lokale fiskerne og småbrukere gitt opp. Oppdrett skulle redde kystbefolkninga.  Konsesjoner ble delt ut til lokale oppdrettere, ikke bare fiskere, men folk med lokal tilknytning til øya.
        Etter noen feite år kom oppdrettsnæringa og tilliggende næringer ut av lokal kontroll. Ønsket om å bli stor, større, størst, ble skjebnen for oppdrettsnæringa, ikke bare på Hitra men over hele landet.  Slagordet  ”spis eller bli spist”, et begrep hentet fra ”rovdyrkapitalismen” synes å ha blitt en etisk leveregel for mange. Ressursene er nå ute av lokal kontroll og over på noen få store selskaper.
        Negativ utvikling i landbruket har takket være Hitra-aksjonen brukt lengre tid på å manifestere seg, men den er ikke mindre dramatisk.  Det er mange tomme fjøs, og det er langt mellom bøndene.  Slagordet ”spis eller bli spist” har ikke så synlige følger, for ingen er så store at de er interessante for storkapitalen. Men utviklinga mot store enheter i landbruket kan i framtida også her gi gevinst for kapitalen.
        Det er definitivt slutt på at primærnæringene alene kan gi utkantkommunen Hitra livets rett. Når det ikke er liv laga for fiskere, fiskeoppdrettere og bønder, og oppdrettsnæringa er i ferd med å flagge ut, kan vi da stole på at andre næringer kan gi nok arbeidsplasser og  grunnlag for at det skal bo folk i en utkantkommune som Hitra?
        EØS-avtalen, som blir iverksatt fra våren 2004, gir alle arbeidstakere lik rett til arbeid innafor EU/EØS-området.  Det vil si at alle nye EU- land kan kreve lik rett til arbeid for sine arbeidere innafor EU- og EØS-land.  Mange arbeidsgivere vil fristes til å omgå inngåtte arbeids-og lønnsavtaler ved å ansette arbeidskraft utenfra.  Kanskje vil noen arbeidsplasser berges fra utflagging på den måten, men til hvilken pris?  Vil det bli grunnlag for en fast bosetting og vil Hitra forbli et levende lokalsamfunn? Vår framtid på Hitra er avhengig av at det er liv laga her på øya.  For det må vi kjempe en felles kamp.

Bergljot Stokkan, Attac Hitra